Bokomtale - Leve Posthornet!

Hvem i all verden finner på å skrive en middels lang roman om en depressiv kvinne i 30 årene som stiller spørsmål ved sin egen eksistens, sentrert rundt noe så tørt som EU’s postdirektiv og AP’s landsmøte? Jo, det gjør Vigdis Hjorth.

Leve Posthornet! Er Hjorth’s ørtende bok, og den 53 år gamle forfatteren har tidligere mottatt både Kritikerprisen, Cappelenprisen og Gyldendalprisen.

Leve Posthornet! Handler om 35 år gamle Ellinor, som jobber som kommunikasjonsarbeider i et middelmådig kommunikasjonsselskap med to kollegaer. Når den ene av kollegaene plutselig en dag stikker av og senere blir funnet død i sin egen seilbåt i Frankrike, må Ellinor ta over jobben som konsulent for de postansatte som febrilsk forsøker å motarbeide postdirektivet.

Ellinor selv er en komplisert sjel. Hun sliter med å finne mål og mening, og har tydelige problemer med usikkerhet og depresjon. Hun sliter, ironisk nok, med å kommunisere med sine nærmeste. Det hjelper ikke alltid å være kommunikasjonsarbeider. Hun holder både kjæresten og familien på avstand, og klarer ikke å ta skrittet ut fra sitt eget, lille perspektiv, for å sette seg inn i hva de rundt henne tenker. Dette fører til at hun blir mer og mer anstrengt, og gradvis mister det meste som er av målbevissthet. Spørsmålet er om hun klarer å finne tilbake til et slags mål, og ikke overraskende gjør hun det i møtet med de desperate og ekte postarbeiderne. Målet deres er klart: Stopp AP fra å få igjennom direktivet. Og det fort. Ellinor blir etter hvert engasjert i deres kamp, og ved å jobbe med saken over lengre tid, skaffer hun seg også en del innsikt over hva som skal til for å forandre tilværelsen til det bedre.

Karakterene i boken er relativt ensidige, med unntak av Ellinor og kjæresten. Men så er det jo også disse som er hovedfokuset. De andre karakterene, som postarbeiderne og kollegaer, utnyttes mest som verktøy for å gjøre Ellinor oppmerksom på at hun er nødt til å gjøre en forandring. Alle karakterene blir beskrevet gjennom hovedkarakterens eget, smale, narsissistiske synspunkt, og blir dermed avduket mer og mer ettersom fortellingen utarter seg. Hjorth klarer å male et dypt bilde av en hovedkarakter som mange sikkert kan kjenne seg igjen i til tider.

Det som står mest frem i boken, sett bort i fra den sentrale politiske saken, er språket. Hjorth bruker språket som en slags forlengelse av karakterbeskrivelsen og for å forklare om hovedkarakterens sinnstilstand. Korte og ufullstendige setninger på rad og rekke, fra Ellinors egen fortellerstemme indikerer hennes økende frustrasjon og motløshet. Hun sliter med å kommunisere sine egne tanker, selv i skrift. Av og til bruker hun store metaforer og ord for å prøve å forstå seg bedre på sine egne følelser, men hun kommer egentlig ingen vei når hun setter seg selv utenfor handlingen på denne måten. Skrivestilen er, som karakteren, veldig skiftende og avhengig av humøret. Det går kanskje ikke an å kalle karakteren manisk depressiv, men hun har definitivt sine opp- og nedturer, og dette virker inn på språket og setningsoppbyggingen. Min personlige mening er at de korte setningene gjorde boken nokså anstrengende og gjenstridig, men teknikken har definitivt en hensikt.

På tross av en god og realistisk hovedkarakter, gjorde den gjenstridige skrivestilen og det dominerende politiske innholdet at jeg slet med å sette pris på den personlige og sterke historien om Ellinors indre kamp og oppvåkning. Likevel, dersom du klarer å holde fokuset gjennom alt dette, eller av en eller annen grunn er spesielt interessert i postpolitikken, er Leve Posthornet! en sterk bok som har mange interessante tanker om livet og meningen med det hele. 

Bokomtale - Venterommet i Atlanteren

Venterommet i Atlanteren er Mona Høvrings andre roman, i tillegg til at hun tidligere har gitt ut flere diktsamlinger. Hun leverer i boken en fin fortelling om menneskelige forhold, og veien ut fra håpløshetens dype skyttergrav.

Bokens hovedkarakter, Olivia, er en ganske alminnelig arbeiderkvinne i slutten av 20 årene, men under overflaten sliter hun med både litt av hvert. Hun har i stor grad gitt opp sine tenåringsdrømmer om å komme seg bort fra hjemstedet og ut i verden, og funnet seg til rette i en simpel fabrikkjobb som egentlig skulle være midlertidig. Forholdet til både moren og kjæresten er komplisert, og boken starter med at hun egentlig ikke vet helt hva hun skal gjøre med livet. Hun har i flere år klamret seg til en overlevelsesstrategi: ligg lavt i terrenget, og ikke lag en lyd. Alt går over til slutt.

Men når hun innser at alt faktisk ikke går over og blir bedre, må hun kaste seg ut i en kamp med sin egen usikkerhet, for å finne mening og bryte med den rutinemessige tilværelsen hun er så lei av. Alt hun trenger er et lite spark bak for å komme i gang. Dette får hun også, i form av tantens overraskende bortgang, hvorpå Olivia arver hele formuen og en villa i Reykjavik. I tillegg møter hun Bé. Bé blir Olivias livbåt, som haler henne ut fra det synkende skipet som var hennes gamle liv. De to kvinnene innleder et kjærlighetsforhold, og deler både en fysisk reise til Island, og en indre reise der de begge må forsøke å forlate motløsheten og angsten, og tørre å åpne seg helt for et annet menneske.

Venterommet i Atlanteren er en historie om kjærlighet, ensomhet, og veien til forandring, og forfatteren forteller historien på en nyskapende og alt i alt fin måte. 

Karakterene står alle i en ganske stor kontrast til hverandre, noe som får forholdene og relasjonene i boken til å virke ekte. Hovedkarakteren, Olivia, er en sterkt dynamisk karakter gjennom hele handlingens fremdrift. Hun klarer å bryte med sitt gamle liv, og de nye inntrykkene fra Island og forholdet med Bé, gir henne nye perspektiver og innsikt. Eksempler som viser denne forandringen godt, er når Bé drar fra henne på Island. I stedet for å gå tilbake til det gamle tankesettet om å skifte til overlevelsesmodus til kjærlighetssorgen går over, blir hun mer aktiv i sitt eget liv, og prøver selv å finne nye mål.

Olivia er gjennom hele boken en ganske så spontan og sporadisk karakter. Hun gjør ting uten forvarsel, og uten å tenke gjennom dem. Leseren får vite det meste av historien gjennom selve handlingen, og lite via hovedkarakterens egne tankereferater. I noen tilfeller kan disse sporadiske hoppene og ulogiske handlingene bli for mye, og tippe karakteren litt over på den siden hvor hun oppfattes som urealistisk og usympatisk. Men på den annen side fungerer det ofte som en oppfordring, hvor en er nødt til å lese mellom linjene. Både miljøskildringene og de fysiske karakterskildringene er mye overlatt til leseren, noe som i min mening er helt greit og gjør det enda lettere å kjenne seg igjen i enkelte sider av karakterene. 

Språket i romanen er enkelt og dagligdags, men er også krydret med ord og uttrykk som gjør skrivemåten nesten lyrisk og fortryllende. Boken er lettlest og både språket og handlingen hjelper godt til med å dra deg dypt inn i handlingen til siste side er over.

Høvring leverer godt, og Venterommet i Atlanteren er, på tross av enkelte overdrivelser i hovedpersonens karakter, en fin historie fortalt på en fin måte. 

Første bok lest

Tittel: Venterommet i Atlanteren

Forfatter: Mona Høvring

Venterommet i Atlanteren handler om Olivia, en kvinne i midten av 20 årene, som er lei av jobb og hverdagens ensformighet. Forholdet til både moren og kjæresten er komplisert, og da hun plutselig arver et stort hus på Island av sin døde tante, vet hun ikke helt hva hun skal gjøre. Så forandrer alt seg når hun møter den interessante og vennlige Bé på toalettet i tantens begravelse. Det er en bok om å bryte seg selv løs, og Olivias oppgjør med det ensformige og strevsomme livet som fabrikkarbeider. 

Jeg synes boken hadde en en fin historie, som ikke var vanskelig å følge med på. Den er skrevet i førsteperson, og vi blir kjent med hoverpersonen mest gjennom hennes (ofte litt spontane)handlinger og tankereferater. Det er få fysiske beskrivelser av karakterene, så her er det rom for fantasi. 

Alt i alt syntes jeg boken var ganske bra. Den var ikke umulig å legge fra seg, men handlingen ble drevet fremover hele tiden, og karakterene var interessante og flersidige.